Sølvtorsk:
Det var i 1897 at denne lille dypvannsfisken ble funnet for første gang i norske farvann. Det skjedde da Johan Hjort trålte etter reker i Oslofjorden, senere har det vist seg at arten er vanlig ved mesteparten av norskekysten. Øynene er meget store, og den underbitte munnen nesten vertikal. På hodet er det 7 slimfylte groper hvis funksjon er ukjent. De store skjellene løsner lett. Denne arten svømmer i store stim over bløtbunn, og føden er børstemark og små krepsdyr. Den er vanligst på 200-500 m dyp langs kontinentalskråningen, men er også tallrik i norske fjorder. Arten blir opptil 15 cm lang, men er sjelden over 10 cm.
Strømsild:
Den slanke strømsilda har rundaktig tverrsnitt, spiss snute og liten munn. Øyets diameter er om lag lik snutelengden, og er altså mindre enn hos vassilda. Skjellene sitter løst, og mangler til dels ofte. Den lille fettfinnen viser strømsildas tilhørighet til laksefiskene. På første gjellebue er det 11-14 gjellestaver. Arten forveksles lett med vassild. Et godt kjennetegn er at gjellelokket hos strømsild har en jevn bakkant, til forskjell fra vassilda der bakkanten har en tydelig innbuktning. Arten holder dels til på bløt bunn og lever dels pelagisk høyere oppe i vannmassene. Høyst sannsynlig foretar den vertikale døgnvandringer og søker føde pelagisk om natten, da den tar krepsdyr og småfisker, mens den selv er viktig føde for større fisker. Om dagen lever den av bunnlevende børstemark og muslinger.
Vassild:
Vassilda skiller seg fra strømsild først og fremst ved at øynene er betydelig større og at skjellene har kraftigere piggete bakkant. I motsetning til strømsilda er øyets diameter større enn snutelengden, og gjellelokkets øvre bakkant har en tydelig innbuktning. Den lille munnen har svarte tenner. Denne dypvannsfisken finnes langs kontinentalskråningen og til dels også i våre dypere fjorder, hvor den er vanligst over mudderbunn. Arten blir opptil 70 cm lang, men er vanligvis mindre enn 50 cm.
Polartorsk:
Denne arten har mye slankere kropp enn torsken, og den underbitte munnen har en liten skjeggtråd. Bukfinnene går bakover til gattåpningen, og finnene har lillaskjær. Vannmassene i kalde hav og rikelig med drivis er polartorskens leveområde. Denne stimfisken lever både ved bunnen og pelagisk, og er funnet både i åpent hav og i kystfarvann. Toleransen for saltholdighet er stor, og den kan forekomme til og med i nesten fullstendig ferskt vann ved elvemunninger. Det er mest sovjetiske fiskere som utnytter polartorsk, og den har vært et vanlig fiskeriobjekt i Sibir. Arten blir opptil 46 cm lang, men det vanlige er 20-30 cm.
Mussa:
Etter gyting kalles årsyngelen gjerne mussa. Mussa er betegnelsen på silda det første leveåret. Mussa har en størrelse på mellom 5 - 10 cm. Fra 1 - 2,5 år kalles den "bladsild" eller småsild. Småsild har størrelse på 13 - 19 cm. Etter 2,5 - 4,5 år er regnes silda som voksen med sine 20 - 30 cm. Da kalles den feitsild. Mussa kan forveksles med brisling.
Ulike navn på silda:
Mussa - det første leveåret 5 - 10 cm
Bladsild /småsild - andre leveåret - opptil 20 cm
Feitsild - umoden 2,5 - 4,5 år gammel sild som er opptil 30 cm.
Storsild - gytemoden sild -vanligvis mellom 3 -9 år
Vårsild - feitsild etter gyting